Det Norske Akademis Ordbok

epigraf

epigraf 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; epigrafen, epigrafer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
epigrafen
ubestemt form flertall
epigrafer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[epigra:´f]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk epigraphe, sammensatt av epi 'på, til, etter, ved, over'; jf. epi-; og en avledning av graphein 'skrivee'; jf. -graf
BETYDNING OG BRUK
1 
innskrift
; tekst innhugget i hardt materiale, som (grav)monument e.l.
SITAT
  • [kirkegården] Père-Lachaise forbløffet meg med sine skulpturelle graver …, outrerte symboler og bisarre epigrafer
     (Jan Kjærstad Menneskets matrise 107 1989)
2 
motto anbrakt i begynnelsen av en bok eller foran et kapittel
SITAT
  • han skriver ut fiksjonen om det biografiske individ i Roland Barthes par Roland Barthes («Alt dette må oppfattes som om det var sagt av en romanperson,» heter det den håndskrevne epigrafen)
     (Karin Gundersen Roland Barthes 73 1989)