Det Norske Akademis Ordbok

elev

elev 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; eleven, elever
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
eleven
ubestemt form flertall
elever
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ele:´v]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk élève, avledet av élever 'løfte, heve', senere også 'oppdra, utdanne'; dannelsen av substantivet élève i fransk er påvirket av italiensk allievo, av allevare 'oppdra, utdanne'
BETYDNING OG BRUK
1 
person som mottar undervisning, opplæring, veiledning (særlig i forhold til den (skole, person) som gir den)
EKSEMPLER
  • være elev ved en skole
  • han gir privatundervisning og har mange elever
SITATER
  • til og med den dårligste eleven i klassen kan følge med
     (Sigurd Hoel 50 gule 22 1939)
  • på pikegymnaset i byen var hun en læreglupsk elev som suget til seg kunnskaper i kulturhistorie
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • han ville føre sine elever fram til en glimrende artium
     (Ola Bauer Magenta LBK 1997)
2 
person som har fått utdannelse hos eller mottatt sterke impulser av en fremragende utøver (forsker, kunstner, håndverker)
EKSEMPLER
  • alle nålevende forskere i faget er hans elever
  • Nikolai Astrup var elev av Christian Krohg
SITAT
  • så avgjørende var [Mauritz Hansens] innflytelse på andre norske prosaskribenter dengang at de fleste må betraktes som hans elever
     (Bjørn Carling Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år 18 1976)