einvirke
substantiv
BØYNINGen; einvirken, einvirker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
einvirken
ubestemt form flertall
einvirker
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
etter norrønt einvirki
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om middelalderforhold
bonde som driver gård uten (voksen) arbeidshjelp
; småbruker
SITATER
-
alle bønder skal dra til tinget når det kommer budstikke hjem til dem, bare med unntak for einvirker(Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 137 2024)
-
motsætningen mellem fuld bonde og einvirke nævnes … en enkelt gang i Frostatingsloven| i fotnote
-
rydningsmennene var nok i regelen einvirker
-
på manndrapsting var det alminnelig møteplikt, mens folk som var «einvirker» (dvs. .at de arbeidet alene uten arbeidshjelp) ikke hadde plikt til å møte på en del mindre viktige ting