Det Norske Akademis Ordbok

einvirke

einvirke 
substantiv
BØYNINGen; einvirken, einvirker
ETYMOLOGI
etter norrønt einvirki
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om middelalderforhold
 bonde som driver gård uten (voksen) arbeidshjelp
; småbruker
SITATER
  • alle bønder skal dra til tinget når det kommer budstikke hjem til dem, bare med unntak for einvirker
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 137 2024)
  • motsætningen mellem fuld bonde og einvirke nævnes … en enkelt gang i Frostatingsloven
     (Edvard Bull Leding 78 1920)
     | i fotnote
  • rydningsmennene var nok i regelen einvirker
     (S. Hasund Vårt landbruks historie 48 1932)
  • på manndrapsting var det alminnelig møteplikt, mens folk som var «einvirker» (dvs. .at de arbeidet alene uten arbeidshjelp) ikke hadde plikt til å møte på en del mindre viktige ting
     (Claus Krag Norges historie fram til 1319 96 2000)