Det Norske Akademis Ordbok

eia

eia 
interjeksjon
UTTALE[æi´a]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk form eja; trolig fra tysk eia og latin eia, heia 'akk, å' eller (direkte fra) gresk eia 'velan'
BETYDNING OG BRUK
poetisk, foreldet, som uttrykk for stormende glede eller jubel
SITATER
  • eja, min sjel i sin regnbukappe ryster af fryd
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 58)
  • dog brusede undertiden rubinrene nordenvinde mig gjennem som sunde pulsaarer – Eijah! da drak jeg dens granduft
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 236)
  • ejah! Skrey alt drager sin aande tilbake
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 236)
  • eja! frit lad støvets evne svulme i det vilde stævne
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 27)
  • eja, se, se, – Kastor og Pollux fra Kappadokia!
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 68 1873)
  • eia, ja dét var vaaren!
     (Olaf Bull Digte 15 1909)