ettergivelse - Det Norske Akademis ordbok

ettergivelse

substantiv

BØYNINGen; ettergivelsen, ettergivelser

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til ettergi (annet ledd foreldet give) avledet med suffikset -else

BETYDNING OG BRUK

litterært

det å ettergi, unngå å kreve betalt eller sonet

EKSEMPEL

SITATER

denne gave og eftergivelse

(Norges historie fremstillet for det norske folk III,2 142 1917)
ettergivelse av boten

(Ingrid Semmingsen Drøm og dåd 14 1975)
det viktigste vilkår for ettergivelsen av straffen er selvsagt at domfelte avholder seg fra nye straffbare handlinger i prøvetiden

(Johs. Andenæs Alminnelig strafferett (1997) 434)
brev om ettergivelse av kriselån

(Astri Andresen et al. (red.) Samenes historie fra 1751 til 2010 223 2021)

det å gi etter (for press)

; ettergivenhet

| jf. ettergivelsespolitikk

SITATER