Det Norske Akademis Ordbok

dønning

dønning 
substantiv
BØYNINGen; dønningen, dønninger
UTTALE[dø`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk düning, verbalsubstantiv til (sik) dünen 'svulme, strekke seg'
BETYDNING OG BRUK
1 
bevegelse i havet av lange, rolige bølger (f.eks. etter at en storm som har forårsaket sjøgangen, er stilnet)
EKSEMPEL
  • svak dønning
SITATER
  • men går end dønningen aldrig så hult, indenfor er det som tidest smult
     (Henrik Ibsen Digte 90 1875)
  • dialektalt
     
    [båten] hev sig vildt omsprøitet paa damperens dynning
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast III 2 1919)
  • det var fjære sjø, og stortaren duvet i dønningen
     (Dag O. Hessen Natur 117 2008)
2 
(en enkelt) lang, rolig bølge
 | jf. etterdønning
SITATER
  • en mægtig, langsomt rullende dønning
     (Jonas Lie Rutland 185 1880)
  • dønninger rullet jevne frem av tykken, blev krappere nær land, toppet sig og klasket mot fjeldet
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 139)
  • bommen slingrede mellem dønningerne
     (Jonas Lie Rutland 234 1880)
  • [han] seilte på tvers av dønningene så han ble gjennomvåt
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
  • dønningene etter en cabincruiser
     (Eivind Buene Allsang LBK 2012)
2.1 
overført
 svak, mild virkning av fjerne begivenheter
 | jf. etterdønning
SITAT