Det Norske Akademis Ordbok

dutte

dutte 
verb
MODERAT BOKMÅLduttet, duttet, dutting
preteritum
duttet
perfektum partisipp
duttet
verbalsubstantiv
dutting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[du`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig fra nedertysk dutten; avledet av du; jf. du
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
 tiltale med du (særlig når det er upassende)
; duse
 | jf. være dus
SITATER
  • jeg [falt] en og anden gang uvilkaarlig … ud af De-rollen og duttede ham
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1831–1847 254)
  • han gav ham ordentlig tilbake, begyndte at dutte ham og sa: Jeg estimerer dig ikke!
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 199 1917)
  • hun dutted Myre og spurgte, om han ikke skammed sig
     (Amalie Skram Samlede Værker II 447)