dukk
substantiv
BØYNINGet / en; dukket /dukken, dukk / dukker 
genus
nøytrum / maskulinum
ubestemt artikkel
et / en
bestemt form entall
dukket /dukken
ubestemt form flertall
dukk / dukker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[duk:]
ETYMOLOGI
til dukke (verb)
BETYDNING OG BRUK
det å dukke
; (enkelt) dukking
EKSEMPEL
-
gi noen et dukk
SITAT
-
foran ham slaar en ise i sundet med blaasende snøft for hvert duk
UTTRYKK
gå dukken
gå under
; ødelegges
; gå nedenom og hjem
-
10% av kandidatene går dukken(VG 1954/169/4/4)
-
de folk som ble gjort til prøvekluter gikk dukken(Arbeiderbladet 1947/291/4/1)
-
Halvorsens skofabrikk gikk dukken, alle de 70 ansatte sto plutselig uten arbeid