djunke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; djunken, djunker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
djunken
ubestemt form flertall
djunker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dju`ŋkə], [dʒu`ŋkə]
ETYMOLOGI
via engelsk junk, trolig fra javanesisk djong 'skip, stor båt'
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre forhold
i kinesiske farvann flatbunnet seilfartøy med firkantet
baug
SITATER
-
fiskebåter – «junks» – med sine svære seil gled ustanselig forbi(A-magasinet 26.04.1928/12 Tryggve Gran)
-
han holdt til i en gammel og medtatt kinesisk djunke
-
[han] var en sjøfarer av de store, i 1405 førte han en flåte på 62 djunker og mer enn hundre skip med tilsammen tredvetusen menn til Calicut i Sør-India