diss
substantiv
MODERAT BOKMÅLen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dis:]
ETYMOLOGI
avledet av disse
BETYDNING OG BRUK
1
mest dialektalt
dissing
; gynging
2
muntlig
fjæring
EKSEMPEL
-
det er god diss i sofaen