dislokasjon
substantiv
BØYNINGen; dislokasjonen, dislokasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dislokasjonen
ubestemt form flertall
dislokasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dislokaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra fransk dislocation, av dis- og en avledning av latin locatus, perfektum partisipp
av locare 'anbringe'
BETYDNING OG BRUK
1
medisin
forskyvning av organ(del) e.l. fra normalt leie (særlig
ved brudd)
2
geologi
bevegelse i jordskorpen som fører til forandring i lagenes
struktur
4
militærvesen
fordeling, forlegning av tropper til forskjellige steder