Det Norske Akademis Ordbok

diskant

diskant 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; diskanten, diskanter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
diskanten
ubestemt form flertall
diskanter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[diska´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin discantus 'stemme som skiller seg ut', se dis- og cantus 'sang'
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 overstemme
EKSEMPEL
  • «Deilig er jorden» i firestemmig sats med diskant
1.1 
øverste stemme(r)
; del av et musikkstykke som på tangentinstrumenter spilles med høyre hånd
EKSEMPEL
  • diskanten var lett, men bassen var vanskelig
1.2 
høyre halvdel av tangentinstrument
EKSEMPEL
  • pianoet er ustemt i diskanten
SITATER
  • hun la støvkluten på tangentene og rørte den energisk oppover hele klaviaturet – fra bassen til diskanten
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 128 1952)
  • ved siden av henne [ved pianoet] sitter en liten guttunge … og spiller i diskanten
     (Olav Angell Snapshots LBK 1994)
2 
høyt stemmeleie
; øverste del av stemmeleiet
SITATER
  • [elevene] læste højt hver i sin bog, de fineste diskanter spillede op, de grovere stemmer trommede højere og højere
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 236)
  • edderfugl og teister holdt det gaaende uophørlig med skrig og skvalder høit oppe i diskanten
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 383 1903)
  • han gikk opp i diskanten og viklet seg lenger inn i det franske språket enn noengang
     (Ola Bauer Magenta 193 1997)
3 
forbrukerelektronikk
 høyeste del av tonespektrum
EKSEMPEL
  • regulere diskanten i stereoanlegget
SITAT
  • en munter og intetsigende låt, med mye diskant og minimalt med bass
     (Anne B. Ragde Fosterstilling LBK 2003)