Det Norske Akademis Ordbok

diksjon

diksjon 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dikʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk diction, av latin dictio (genitiv dictionis) 'måte å snakke på, veltalenhet', avledet av dicere 'si, uttale'
BETYDNING OG BRUK
1 
uttale (med tanke på tydelighet)
; måte å fremsi replikker, sangtekst e.l. på
SITATER
  • hendes diktion [er] smuk og melodiøs
     (Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 100)
  • [sangeren har] en udmerket klar diksjon
     (Aftenposten 1931/309/2/7)
  • han luktet øl og var allerede litt slurvete i diksjonen
     (Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
  • han må starte [setningen] forfra igjen, med enda tydeligere diksjon
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)
2 
foreldet
 en forfatters uttrykksmåte eller stil
SITAT
  • diktionen i mit stykke [Gildet på Solhaug] har et ganske andet klangpræg end i hans [Henrik Hertz’ «Svend Dyrings Hus»]
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug VII 1883)
     | fra forfatters fortale