Det Norske Akademis Ordbok

desavuere

desavuere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdesavuerte, desavuert, desavuering
preteritum
desavuerte
perfektum partisipp
desavuert
verbalsubstantiv
desavuering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[desavue:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk désavouer, av dés-; se de-, og avouer 'tilstå, innrømme, bekjenne'
BETYDNING OG BRUK
litterært
 kritisere, avskrive en uttalelse, handling av en person, myndighet eller institusjon
; ta avstand fra
; ikke vedkjenne seg
; unnlate å stille seg solidarisk med
EKSEMPEL
  • føle seg desavuert av sine overordnede, medarbeidere
SITATER
  • Bjørnson har skrevet om min bog og kaldt den det uærligste i norsk litteratur. Dagbladet desavouerer sin egen anmelder og kalder mig fejg og uansvarlig
     (Knut Hamsuns brev I 308)
  • denne fyrstelige suverenitet og desavouering av det M. Absalon sjøl hadde vært med på å bestemme
     (Dag Solstad Roman 1987 159 1987)
  • våger De å desavuere et menneske som er hele grunnlaget for Deres eksistens?
     (Ketil Bjørnstad Villa Europa 56 1992)