Det Norske Akademis Ordbok

delegere

delegere 
verb
MODERAT BOKMÅLdelegerte, delegert, delegering
preteritum
delegerte
perfektum partisipp
delegert
verbalsubstantiv
delegering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[delege:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin delegare, av de- og legare 'sende som sendebud'
BETYDNING OG BRUK
1 
administrasjon, politikk
 utsende med fullmakt som offisiell representant
2 
overføre (f.eks. ansvar eller oppgave)
EKSEMPLER
  • delegere myndighet til underordnede
  • med underforstått objekt
     
    avdelingslederen er dyktig, men hun liker ikke å delegere
SITATER
  • innenrikspolitisk skjer det en delegering av myndighet fra den tidligere nesten allmektige Fidel Castro [på Cuba]
     (Fritz Nilsen Cuba i Afrika 103 1979)
  • i adjektivisk presens partisipp
     
    styret kan … som delegerende myndighet på eget initiativ beslutte å overprøve et vedtak i klagenemnda
     (Norges offentlige utredninger 1993:24/101)
  • jeg ble kjent som en som ikke mestret å delegere
     (Stig Sæterbakken Siamesisk 94 1997)
  • han delegerer jobben med å få tak i biler, kjeledresser, våpen
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)