deie - Det Norske Akademis ordbok

deie

substantiv

BØYNINGen; deien / deia, deier

genus

maskulinum / femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

deien / deia

ubestemt form flertall

deier

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[dæi`ə]

ETYMOLOGI

av norrønt deigja 'tjenestekvinne, tjenestejente'

BETYDNING OG BRUK

dialektalt, mest i sammensetninger

kvinne som utfører et bestemt arbeid (på gård, seter)

; kulle

| jf. bakstedeie, budeie, fjøsdeie, seterdeie

om eldre forhold

rådskone

; følgekone

| jf. munkedeie

SITATER