decharge
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; dechargen, decharger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dechargen
ubestemt form flertall
decharger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[deʃa´rʃ]
ETYMOLOGI
fra fransk décharge, grunnbetydning 'avlessing, lossing', avledet av décharger 'losse,
laste av'; se dé-, se de-, og charger 'laste, lesse på, lade, fylle'
BETYDNING OG BRUK
jus, handel
fritak fra ansvar for forvaltningen av et embete eller
utførelsen av et tillitsverv (især et verv som er forbundet med regnskapsplikt),
meddelt av kompetent myndighet (f.eks. av en generalforsamling overfor
et styre)
EKSEMPEL
-
meddele decharge for et regnskap
SITAT
-
hvis vi senere skulde faa anledning til at tale forretninger vilde det være mig en glæde at faa decharge over Dem for mit regnskap [sa storfyrsten]