confrater
substantiv
BØYNINGen; confrateren, confratres 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
confrateren
ubestemt form flertall
confratres
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånfra:´tər]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin confrater, sammensatt av con 'med' og frater 'bror'
BETYDNING OG BRUK
1
religion
tittel for protestantiske geistlige
2
sjelden
(geistlig) embetsbror, kollega
SITAT
-
jeg haaber, at træffe ved min gjenkomst mine højstærede confratres udi en dygtig disputas