compound
substantiv
BØYNINGen; compounden, compounds 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
compounden
ubestemt form flertall
compounds
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kå´mpaond]
ETYMOLOGI
fra engelsk compound, muligens fra malayisk, grunnbetydning 'inngjerding, inngjerdet område'
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre sørafrikanske forhold
område hvor afrikanske arbeidere ved gull- eller diamantgruver
må oppholde seg
SITAT
-
tro nu ikke at alle negre lever i stråhytter i Bantastans beitemarker eller i grubenes compounds(Farmand 1963/51–52/29/1 Knut Fægri)
2
inngjerdet område