combo
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; comboen, comboer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
comboen
ubestemt form flertall
comboer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ko´mbo]
ETYMOLOGI
fra amerikansk-engelsk combo, til combination 'kombinasjon', som sikter til at gruppen kan ha musikere fra forskjellige band
BETYDNING OG BRUK
musikk, nå sjelden
jazzgruppe med 3–8 musikere
SITAT
-
med sitt sobre spill [ville han] være et aktivum for en hvilken som helst combo i moderne kammerjazz(Aftenposten 16.01.1956/12)