carnet
substantiv
BØYNINGet; carnetet, carneter 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
carnetet
ubestemt form flertall
carneter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[karne:´]
ETYMOLOGI
fra fransk carnet (de passage) '(passerings)hefte'
BETYDNING OG BRUK
kort som tillater kjøretøy å passere tollgrense uten avgift
SITATER
-
carneter avskaffes, enklere for turistbusser(VG 23.01.1959/5)
-
han kom til tollstasjonen ved Tysklands vestgrense, og måtte frem med carnet og pass
-
da smuglingen kom i gang for fullt ble det kjørt med lastebil og tilhenger med opptil to spesiallagede tanker på lasteplan og tilhenger. Alle var lovlig innstemplet i carnetet, utstedt av Oslo handelskammer(aftenposten.no 01.03.1985)