Det Norske Akademis Ordbok

bysantiner

bysantiner 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; bysantineren, bysantinere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bysantineren
ubestemt form flertall
bysantinere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bysanti:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -er av stedsnavnet Bysants, navn på gresk bykoloni som ligger på samme sted som det tidligere Konstantinopel og dagens Istanbul; etter latin Byzantinus
BETYDNING OG BRUK
i antikken
 innbygger av, person fra Bysants
SITATER
  • varanger nevnte byzantinerne [vikingene], som et fellesnavn for nordboerne, og det blev omformet til væringer
     (A-magasinet 03.01.1931/12 Yngvar Hauge)
  • brukt synekdokisk
     
    [de moderne] skjønte ikke at bysantineren, burgunderen og sieneseren på 12- og 1300-tallet kanskje har hatt andre mål enn å gjengi virkeligheten i vår moderne forstand
     (Nic. Stang Kunstens vilkår i borgerrepublikken 51 1956)
  • romere, bysantinere, persere, arabere og tyrkere har i de siste to tusen år okkupert byen og områdene rundt
     (Thorvald Steen Fra Reykholt til Bosporus LBK 2003)
  • bysantinerne [kom] aldri på fote igjen etter den latinske erobringen
     (Christine Amadou Vestens idéhistorie 1 207 2012)