buting
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; butingen, butinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
butingen
ubestemt form flertall
butinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bu:`tiŋ]
ETYMOLOGI
trolig sammensatt av bu og ting, av norrønt tiðungr 'tyr'; men jf. også nedertysk butt 'ung gjeldet okse'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
tyr
; okse
SITAT
-
Benna blåste som en buting før han tok oss igjen i skårgangen