bunge
substantiv
BØYNINGen; bungen, bunger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bungen
ubestemt form flertall
bunger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bu`ŋ:ə]
ETYMOLOGI
av fellesgermansk opprinnelse; jf. norrønt bunga 'kule,
klump' og tilnavnet bungi (maskulinum),
jf. også middelhøytysk bunge 'knoll', beslektet med bunglete
BETYDNING OG BRUK
botanikk