Det Norske Akademis Ordbok

buegang

buegang 
substantiv
BETYDNING OG BRUK
1 
arkitektur
 overdekket gang hvor sidene dannes av søyler med buer over
; søylegang
 | jf. portikus
SITATER
  • bueganger hvis vegger er en billedrekke
     (Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 159 1928)
  • overført
     
    taus er lundens buegang
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 36)
  • vakre bueganger fra renessansen, med slanke hvitmalte søyler og korintiske søylehoder
     (Peter Serck Anna Maria Harm LBK 2012)
2 
anatomi
 halvsirkelformet benrør (i alt tre) som finnes i ørets labyrint