Det Norske Akademis Ordbok

brite

brite 
substantiv
BØYNINGen; briten, briter
UTTALE[bri`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Brite; jf. norrønt Bretar (flertall), engelsk Briton, gammelengelsk Bret, latin britto (genitiv britonis), britanni (flertall), fra gammelkeltisk *Britt-os, av uviss opprinnelse; jf. britannisk
BETYDNING OG BRUK
1 
historie
 kelter i det gamle Britannia
SITAT
2 
person fra Storbritannia
; innbygger av Storbritannia
SITATER
  • på sprang stod britten til kamp påny
     (Henrik Ibsen Digte 98 1875)
  • jeg så den gamle Themsen som mer og mer ligner på britene selv, som har trukket til seg det britiske folkelynnet i uminnelige tider
     (Bertrand Besigye Svastikastjernen 40 2004)
  • britenes invasjon i 1903–04 var en vekker for statsapparatet i Beijing: De hadde mistet grepet om Tibet
     (Erika Fatland Høyt 570 2020)
  • både Koht og stortingspresident Carl Joachim Hambro [var] opptatt av at Norge ikke havnet i krig med britene og slik endte opp på Tysklands side
     (Tore Rem Olav V. Krigeren 20 2021)
2.1 
metonymisk, sjelden, i entall i bestemt form
 det engelske verdensrike
; den engelske sjømakt
SITAT
  • har briten endelig rykket ud med en ærlig og ordentlig krigserklæring?
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 99)