Det Norske Akademis Ordbok

brink

brink 
substantiv
BØYNINGen; brinken, brinker
UTTALE[briŋk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form brink, av gammeldansk brink, tilsvarer norrønt brekka; jf. brekke
BETYDNING OG BRUK
bratt bakke (i terreng)
; bratt skrent
; bakkekam
SITATER
  • den stille egn, der ligger skjult bag fjeldets brink
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 56)
  • han staaer paa ski fra den farligste brink
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 74)
  • den høieste og bratteste brink hvor fyrhuset stod
     (Alexander L. Kielland Garman og Worse (1899) 22)
  • under den lille brinken
     (Helge Riisøen Djevletrillen 12 1976)
  • øverst oppe på brinken så Erik to gravhauger speide som hauker utover oslodalen
     (Eystein Eggen Hov 203 1997)
  • de krøp fram til en brink med oversikt over krysset
     (Arnfinn Haga Valdres 1940 167 1999)