Det Norske Akademis Ordbok

brikett

brikett 
substantiv
BØYNINGen; briketten, briketter
UTTALE[brike´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk briquette, diminutiv av brique 'murstein', fra middelnedertysk bricke; se brikke
BETYDNING OG BRUK
1 
stykke av sammenpresset, finkornet stoff, særlig alminnelig til i brensel
 | jf. kullbrikett, torvbrikett, opptenningsbrikett, tennbrikett
EKSEMPEL
  • fyre opp grillen med briketter
2 
sjelden
 liten brikke
SITATER
  • [jeg] løftet kjelene av komfyren og satte dem på kjøkkenbordet med briketter under
     (Stig Sæterbakken Siamesisk 164 1997)
  • [ølen] kommer i et tulipanformet glass og settes på en brikett
     (Nils Gullak Horvei Sølvpilene 140 2007)