brigant
substantiv
BØYNINGen; briganten, briganter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
briganten
ubestemt form flertall
briganter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[briga´nt]
ETYMOLOGI
fra italiensk brigante 'røver', grunnbetydning 'kjemper; fotsoldat', avledet av brigare 'intrigere, strides'; jf. brigade
BETYDNING OG BRUK
foreldet, mest om søritalienske forhold
røver
; landeveisrøver
SITATER
-
cholera i Neapel, – briganter i Sorrento, og nu krig med derhenhørende garibaldister og opprevne jernbaner i pavestaten!
-
fjeldskarene [lå] fulde av briganter