bridon
substantiv
BØYNINGen; bridonen, bridoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bridonen
ubestemt form flertall
bridoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bridå´ŋ:]
ETYMOLOGI
fra fransk bridon, avledet av bride 'tøyle', opprinnelig fra germansk
BETYDNING OG BRUK
ridning
trinsebitt brukt i forbindelse
med stangbitt