Det Norske Akademis Ordbok

bravur

bravur 
substantiv
BØYNINGen; bravuren
UTTALE[bravu:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk bravoure, fra italiensk bravura 'mot; dyktighet', avledet av bravo (interjeksjon)
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 tapperhet
; mot
2 
litterært
 overlegen sikkerhet i utførelsen av noe
EKSEMPEL
  • opptre med bravur
SITATER
  • han tømmer en potte skiddent vand med samme bravur som Herakles rensede Augias’ stald
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 73)
  • løse fugler kommer og går, noen temmelig forhutlet, andre slett ikke uten bravour
     (Gunnar Staalesen I mørket er alle ulver grå 78 1983)
  • jeg [tok] min embetseksamen i filologi med bravur
     (Dag Solstad Roman 1987 195 1987)
2.1 
særlig musikk, teater
 overlegen teknisk ferdighet og elegant utførelse
SITATER
  • [hornblåseren] blæste sin gjeithalling med stor bravur
     (Nicolai Ramm Østgaard En Fjeldbygd 199 1852)
  • Knut Wigert kunne spille lyrisk henførte elskere som Romeo eller storsjarmører som grev Danilo med bravur
     (Lars Roar Langslet Når fuglen letter LBK 2006)
  • en kadens uten bravur, kun antydninger til briljans
     (Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)
3 
sjelden
 bravurnummer
SITATER