bravo
substantiv
BØYNINGen; bravoen, bravoer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bravoen
ubestemt form flertall
bravoer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bra:´vo]
ETYMOLOGI
fra italiensk bravo 'modig, tapper person', substantivering
av bravo 'dyktig, flink; modig,
tapper'; jf. bravo (interjeksjon)
BETYDNING OG BRUK
om eldre italienske forhold
; banditt
SITAT
-
saaledes saa den professionelle bravo ut – av den gamle, middelalderlige type. Mordlyst og brutalitet stod skrevet i de haarde trek og de smaa slikkende øine