bragning
substantiv
BØYNINGen; bragningen, bragninger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bragningen
ubestemt form flertall
bragninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bra:`gniŋ]
ETYMOLOGI
etter norrønt bragningr 'ætling til guden Brage; konge';
avledet av gudenavnet Brage eller direkte av bragr 'den gildeste, ypperste, første mann' eller bragr 'diktekunst'
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om forhold i norrøn
tid
fyrste
; konge
SITAT