bracke
substantiv
BØYNINGen; bracken, bracker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bracken
ubestemt form flertall
bracker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bra´k:ə]
ETYMOLOGI
fra tysk Bracke 'støver, sporhund; rask og utholdende jakthund', til et verb med betydningen 'lukte', jf. middelhøytysk bræhen 'lukte'
BETYDNING OG BRUK
fellesbetegnelse for hare- og fuglehundraser