Det Norske Akademis Ordbok

boccia

boccia 
substantiv
BØYNINGen; bocciaen, bocciaer
UTTALE[bå´tʃa]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk boccia 'kule'; av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
utendørs spill hvor deltagerne skal kaste hver sin kule nærmest mulig en mindre kule som er kastet på forhånd
SITATER
  • det eksisterer bare ett virkelig relevant kulespill … og det er boccia
     (VG 1963/200/4/3)
  • jeg [tilegnet] meg krokketens og bocciaens edle kunst
     (Philip Houm Kjærlighet og kamp 30 1986)
  • en gjeng halvgamlinger … spilte boccia med jernkuler
     (Sverre Knudsen Rask 11 1992)