Det Norske Akademis Ordbok

bløkte

bløkte 
verb
Informasjon
BØYNINGbløktet, bløktet, bløkting
preteritum
bløktet
perfektum partisipp
bløktet
verbalsubstantiv
bløkting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blø`ktə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk dialekt blökta 'vifte' og islandsk blakta 'vifte, blunke'; jf. dessuten blikte
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 glimte
SITAT
  • brune, urolige skygger bløkter over det lave, grønlige cementtaket
     (Magnhild Haalke Dagblinket 31 1937)
2 
dialektalt
 glippe (med øynene)
SITAT
  • moren bløktet med øinene
     (Magnhild Haalke Dagblinket 88 1937)
3 
dialektalt
 vifte
; skjelve