Det Norske Akademis Ordbok

blokade

blokade 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; blokaden, blokader
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blokaden
ubestemt form flertall
blokader
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blåka:`də]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Blockade, trolig fra italiensk bloccata, perfektum partisipp av bloccare; se blokkere
BETYDNING OG BRUK
1 
militærvesen
 avsperring av landområde (opprinnelig fiendtlig havn eller kyststrekning) for å stanse tilførsler (handelsblokade) eller for å stenge fiendens stridskrefter inne eller ute (militærblokade)
SITATER
  • han [dvs. kaptein Tonning] brøt blokaden fire – 4 ganger
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VIII 144)
  • Kristiansand ble sentret for kapertrafikken – det dansknorske mottrekket mot blokaden
     (Hans Heiberg Så stort et hjerte 15 1972)
  • våren 1915 var den tyske blokaden av farvannet rundt Storbritannia og Irland en kjensgjerning
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød LBK 1997)
UTTRYKK
effektiv blokade
se effektiv
1.1 
som middel i arbeidskonflikt
 det at medlemmer av en fagforening ikke tar arbeid hos en bestemt arbeidsgiver
SITAT
  • midt i operasesongen våren 1929 annonserte Norsk Musikerforbund blokade av teatret
     (Nils Johan Ringdal Nationaltheatrets historie 178 2000)
2 
det å blokkere, sperre, stanse
 | jf. isblokade
2.1 
medisin
 det å blokkere nervesignaler, særlig som bedøvelsesmiddel
 | jf. epiduralblokade, ganglieblokade, nerveblokade
SITAT
  • bruken av blokader har økt med bruken av ri-stimulerende midler
     (Eli Heiberg Endresen og Ellen Francke Med barn i magen 97 1979)
     | jf. ristimulering
2.2 
psykologi
 det å blokkere for drift, affekt e.l. slik at den ikke får naturlig utløp
SITAT
  • blokaden av den seksuelle impuls hos de yngre menn øker deres suggestibilitet
     (Ingjald Nissen Det absolutte monogami 34 1976)