blaffe
verb
UTTALE[bla`f:ə]
ETYMOLOGI
fra nedertysk blaffen; lydord
BETYDNING OG BRUK
1
om vind, særlig med formelt subjekt
blåse i blaff
EKSEMPEL
-
det blaffet litt
SITAT
-
regnet silte, vinden blaffa inn fra sjøen
2
om seil, flagg e.l.
slå kort (og smellende)
; bevege seg i blaff
SITATER
-
et blad blaffede til side
-
– Skal vi ta spinakeren, spurte Jens. Den begynder at blaffe
-
de lange hvite gardiner for verandadøren blaffet litt i trækken
3
om flamme, lys
blusse opp, lyse opp kort og avbrutt
SITATER
-
lysene, hun bar, kastet blaffende skin over hendes ansigts sterke, dunkle skjønhed
-
det elektriske lys … holdt på at blaffe
-
lyset blaffer ned og dør| flammer kortvarig opp før det slukner
-
det blaffet hvitt og grelt utenfor vinduet
-
et lyn blaffet et sted ute over fjorden og like etter drønnet det(Rune Christiansen Intimiteten LBK 2003)
UTTRYKK
blaffe opp
1
flamme opp
-
overførtkærligheden blaffer op – og dør i næste stund
-
blussene vil blaffe op i fliger
-
lykken blaffet faktisk opp, først nølende som en fyrstikkflamme i vinden, før den endelig bestemte seg for å lyse opp(Nils Gullak Horvei Følg meg LBK 2012)