Det Norske Akademis Ordbok

bevilling

bevilling 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; bevillingen, bevillinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bevillingen
ubestemt form flertall
bevillinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bevi´l:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk bewillinge, avledet av bewillen; jf. dansk bevilling
BETYDNING OG BRUK
1 
administrasjon
 tillatelse som offentlig myndighet gir, især til å drive en bestemt type virksomhet e.l.
 | jf. løyve
EKSEMPLER
  • søke bevilling
  • gi bevilling
  • miste sin bevilling til å servere alkohol
SITATER
  • man er hvad man er, foruden snak; man skylder ej slump eller tilfælde tak, og støtter sig ej til patent og bevilling
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 150)
  • overført
     
    livet er en bevilling, men hvorfra stammer så den?
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1957) 131)
  • det måtte være brennevinsskjenkningen den manglende bevilling gjaldt
     (Joachim Holst-Jensen Holst-Jensen ruller opp 121 1946)
  • du kan fortsatt jobbe som [juridisk] saksbehandler selv om du mangler bevilling
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)
2 
dokument som gir en bevilling