Det Norske Akademis Ordbok

bergta

bergta 
verb
BØYNINGbergtagning
BETYDNING OG BRUK
1 
i folketro, om overnaturlige vesener
 lokke til seg inn i berget og holde fanget der
SITATER
  • han var bergtagen og omskabt til en hest af troldet
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 112 1879)
  • er han bergtagen, må vi efter ham kime
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 59)
  • substantivert
     
    når noen er tatt i berg, da må det kimes med kirkeklokker dag og natt, helt til den bergtatte hører det og minnes klangen
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 10 1948)
2 
overført
 fortrylle
; bedåre
; hugta
; besette
SITATER
  • selve vanvidet, om det kom og bergtog mig i sin forvirring
     (Jonas Lie Den Fremsynte 144 1873)
  • foreldet
     
    han stod med følelsen af med ét ligesom at være bjergtaget i en anden tidligere Verden
     (Jonas Lie Gaa paa! 289 1882)
  • det var hjernespind. Selvbedrag. Jeg var bergtagen
     (Sigbjørn Obstfelder Skrifter I 180 1917)
  • Lillelord stirret bergtatt på uhyggelighetene
     (Johan Borgen Lillelord 115 1955)
  • snille, ofte trofaste sjeler, som var bergtatt av den selsomme, onde treenighet ved navn Marx, Freud og Kong Alkohol
     (Jens Bjørneboe Under en hårdere himmel 199 1957)
  • hun har også en spennvidde og omskiftelighet i sitt vesen som bergtar meg fullstendig
     (Elin Brodin og Henning Hagerup De dødes språk LBK 2001)
  • både menneskene og naturen hadde bergtatt henne
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid LBK 1988)