benefaktor
substantiv
BØYNINGen; benefaktoren, benefaktorer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
benefaktoren
ubestemt form flertall
benefaktorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[benəfa´ktor]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin benefactor, sammensatt av bene 'godt' og en avledning av facere 'gjøre'
BETYDNING OG BRUK
litterært, om eldre forhold
velgjører (særlig overfor
kloster, kirke)
SITAT
-
Arnvid Finnssøn … var en av [klosterets] benefaktorer