belje - Det Norske Akademis ordbok

belje

verb

MODERAT BOKMÅLbeljet, beljet, beljing

preteritum

beljet

perfektum partisipp

beljet

verbalsubstantiv

beljing

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[be`ljə], [bæ`Ljə]

ETYMOLOGI

av norrønt belja

BETYDNING OG BRUK

især om dyr

brøle

; raute

; ule

; tute

SITATER

nu tog [hundene] til at hyle og bælje og bære sig

(Otto Sverdrup Nyt Land II 70 1903)
et dyr som bæljer

(Knut Hamsun Rosa 216 1908)
om hav

det buldrer i sjø og bælger i hav

(Ole Tobias Olsen Norske folkeeventyr og sagn, samlet i Nordland 8 1912)
kjyrene … stormer bæljende ind

(Knut Hamsun Markens Grøde II 103 1917)
om båt

har du nogentid hørt en dampbaad bælje op paa denne fasongen?

(Vilhelm Krag Baldevin 121 1925)
griser som beljet og stinket i et bur

(Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 72 1950)

om person

brøle, skråle

; skrike

SITATER

hvor [munkene] belger derinde

(Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 93 1872)
[Sørine begynte] at tude og bælje

(H. Meltzer Politinotitser (1874) 4)
jeg drømmer om Rom i middelalderen – da de slos i gatene og bæljet ut av hete røde struper

(Sigrid Undset Jenny 96 1911)
han [roper] paa maafaa …, bæljer

(Knut Hamsun Markens Grøde II 49 1917)
en røst som beljet og skrek på tysk

(Jan Jakob Tønseth Prosten LBK 2013)