Det Norske Akademis Ordbok

bekk

bekk 
substantiv
BØYNINGen; bekken, bekker
UTTALE[bek:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fellesnordisk; av norrønt bekkr; dansk bæk, svensk bäck
BETYDNING OG BRUK
lite, naturlig vannløp (mindre enn elv)
 | jf. å
EKSEMPEL
  • bekken klukker, risler, sildrer
SITATER
  • bækken gaaer i engen
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 179)
  • her er vand i bækken; jeg skal ikke tørste
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 223)
  • det er saa tyst udi skog og fjeld, kun bækken risler bag stene
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 347)
  • ett eller annet sted måtte det være en åre, en underjordisk bekk
     (Mona Lyngar Fra den ene til den andre 120 1976)
  • i stedet for å følge stien fulgte han den tørre bekken ned til tjernet
     (Øystein Lønn Lu 100 1977)
  • vi måtte krysse bekker og sideelver som gikk fulle i vårflommen
     (Tore Gjelsvik Snart kommer vår dag 42 1999)
  • om kvelden hadde de lagt seg til å sove på en fredelig eng ved en rislende bekk
     (Kurt Aust Kaos og øyeblikkets renhet LBK 2008)
  • øynene var fortsatt lukket og tårene sildret som en liten, stille bekk nedover kinnene
     (Vibecke Groth Arvesynden LBK 2009)
  • i en sildrende bekk stoppet de som snarest og vasket skrubbsårene
     (Arnfinn Haga Nødlanding LBK 2010)
UTTRYKK
gå over bekken etter vann
søke etter noe langt borte når det er å finne like ved
; løse et problem på en unødig tungvint måte
  • nei, biblioteket måtte vente til leksikonet var lest, for hvem gikk over bekken etter vann?
     (Karin Sveen Klassereise 224 2000)
mange bekker små gjør en stor å
se å
dialektalt
 brønn
SITAT