Det Norske Akademis Ordbok

befjære

befjære 
verb
BØYNINGbefjæret, befjæret, befjæring
UTTALE[befjæ:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og en avledning av fjær; jf. dansk befjedre, befjere, tysk befiedern
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden, mest i passiv og adjektivisk perfektum partisipp
 dekke med fjær
SITATER
  • et vakkert udvalg af befjærede og firbenede, af denne tamme sort
     (Camilla Colletts Skrifter X 91)
  • familiens befjærede kjæledegge, en talende papegøie
     (Ringerikes Blad 10.11.1921/1)
  • kyllingene er hårdføre, befjæres raskt og vokser utrolig hurtig
     (Tidens Tegn 23.12.1932/8)