Det Norske Akademis Ordbok

barberer

barberer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; barbereren, barberere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
barbereren
ubestemt form flertall
barberere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[barbe:´rər], [barbe:´r]Uttale-veiledning
VARIANTbarber
ETYMOLOGI
fra fransk barbier, av senlatin barbarius, avledet av latin barba 'skjegg'
BETYDNING OG BRUK
person som barberer folk eller klipper og pleier hår og skjegg
; herrefrisør
SITATER
  • en snakkesalig barber er et klenodium
     (Nils Kjær Siste epistler 81 1924)
  • barbereren hadde børstet dem og gredd ut håret og laget sveis på dem
     (Thorbjørn Egner Folk og røvere i Kardemomme by (1975) 82)
  • faren min er barberer, han snakker med mange hver dag
     (Bjørg Vik Små nøkler, store rom 163 1988)
  • bartskjærene, det vil si barbererne i byene, [fikk] gjennom en retterbot fra Eirik Magnusson i 1282 … lov til å kreve en veiet penning for årelating
     (Karsten Alnæs Historien om Norge 1 376 1996)
     | om barberernes medisinske praksis i eldre tider