barbar
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; barbaren, barbarer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
barbaren
ubestemt form flertall
barbarer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[barba:´r]
ETYMOLOGI
via latin barbarus, fra gresk barbaros; trolig
opprinnelig lydord, brukt som betegnelse for person som taler uforståelig
BETYDNING OG BRUK
1
historie, om eldre forhold
person som ikke tilhørte det greske eller romerske folk
EKSEMPEL
-
barbarene erobret Roma
SITATER
-
jeg [Paulus] står i gjeld både til grekere og barbarer(Rom 1,14)
-
selv barbarerne skal mærke sig at visdommen … igen har taget plads på kejsersædet
-
selv barbarer kunne bli greske hvis de lærte seg gresk (og byttet ut smør og øl med olje og vin)(Christine Amadou Vestens idéhistorie 1 252 2012)
-
i antikken betydde oikoumene den bebodde verden, det vil si fablenes, monstrenes og barbarenes domene(Christine Amadou Bysantinerne 16 2025)
2
nå sjelden
person som tilhører et usivilisert folkeslag
SITATER
-
er Sveas sønner da barbarers trælle?
-
alle kulturfolk er bedrøvet, kun barbarerne er glade
2.1
uvitende eller usivilisert person
SITAT
-
jeg er barbar, d.v.s. jeg har ikke læsningen(Knut Hamsuns brev I 312)
3
vill, grusom og rå person
EKSEMPLER
-
en ren barbar
-
fare frem som barbarer
SITATER
-
vi er i det hele nogen modbydelige barbarer
-
engelskmennene ser fremdeles på oss som blodtørstige barbarer(Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)