bante
verb
BØYNINGbantet, bantet, banting 
preteritum
bantet
perfektum partisipp
bantet
verbalsubstantiv
banting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ba`nte]
ETYMOLOGI
til engelsk banting (substantiv), brukt om en metode for å gå ned i vekt, etter etternavnet
til William Banting (1797–1878), som gav
ut en pamflett om emnet i 1864
BETYDNING OG BRUK
uformelt eller slang
gå ned i vekt
; ta av
SITATER
-
[han] og jeg har bantet oss ned en [vekt]klasse(Dagbladet 1970/200/16/2)
-
det var en sann pine å «bante» 15 kilo foran denne sesongen(Telemark Arbeiderblad 1980/59/5/5)