banjo
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; banjoen, banjoer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
banjoen
ubestemt form flertall
banjoer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ba´njo]
ETYMOLOGI
fra amerikansk-engelsk banjo; enten fra engelsk bandore, bandora, jf. spansk bandurria 'tolvstrenget, gitarlignende
instrument', trolig fra gresk pandoura 'trestrenget lutt'; eller fra bantuspråket kimbundu mbanza, betegnelse for banjolignende instrument
BETYDNING OG BRUK
musikk
strengeinstrument med lang hals og trommeformet resonanskasse
med skinn på oversiden
SITATER
-
banjoen klager under palmene
-
med banjo og mandolin i besetningen skapte ungguttene livfull musikk(Avisa Nordland 02.12.2013/6)