baccalaureus
substantiv
UTTALE[bakalæu´reus]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin baccalaureus, grunnbetydning 'riddersvenn', senere
med betydningen 'adelsmann som ikke kjempet under eget
banner', videre 'laveste geistlige
grad', nåværende betydning fra 1400-tallets Paris;
trolig omdannelse av middelalderlatin baccalaris 'vasall, væpner, bondegutt, ung mann' (jf. fransk bachelier, engelsk bachelor) med tilknytning til latin bacca 'bær' og laureus, avledet av laurus 'laurbærtre; laurbærkrans'
BETYDNING OG BRUK
om eldre eller utenlandske forhold
person med laveste akademiske grad som må tas før magister-
og doktorgrad
SITAT
-
Siful pro patria Sifadda, velmeriteret bakkalaureus| pseudonym på tittelblad