Det Norske Akademis Ordbok

bøffe

bøffe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbøffet, bøffet, bøffing
preteritum
bøffet
perfektum partisipp
bøffet
verbalsubstantiv
bøffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bø`f:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av bøff; jf. dansk (muntlig) bøffe 'tigge; snyte, bestjele; begå feil'
BETYDNING OG BRUK
1 
slang, mest om narkotika
 selge dårlige eller utblandede varer
; svindle
SITATER
  • jeg skal ikke bøffe deg, forsikret gutten straks. Dette er prima vare
     (Elin Brodin Maskedans 100 1987)
  • hva gjør du når noen bøffer deg for ti, tjue tusen? Du går iallfall ikke til snuten
     (Ingvar Ambjørnsen Den siste revejakta 187 1983)
  • finne en annen godtroende tulling å bøffe
     (Morten Jørgensen Kongen av København 363 1997)
UTTRYKK
bøffe ut/opp
blande narkotika med andre stoffer
  • heroinet var bøffet opp med rottegift
     (Aftenposten 1990/569/18/7)
2 
muntlig
 stjele
SITATER
  • det blei en del blåsing og bøffing og drekking og jævelskap den tida
     (Espen Haavardsholm Boka om Kalle og Reinert 25 1978)
  • «Åssen kom du deg dit?» «I en bil jeg hadde bøffa»
     (Jon Michelet Den frosne kvinnen 70 2001)